Lørdag hadde Hadeland Glassverk sin juleåpning, og siden jeg bor i nærheten (og hadde besøk av svigermor) ble det jentetur til Jevnaker. Alle butikkene var pyntet pent til jul, og jeg gleder meg til å kjøre forbi i mørket så jeg får se årets julebelysning. Mine favorittbutikker er Interiørhuset (lekre klær), Kramboden (godteri og nips), Hødvinghallen (øl, mat, serviser og alt du trenger til kjøkkenet) og Fabrikkutsalget (glassvarer til gode priser). Årets juleutsalg er i år i Glasshytta, og der var det som vanlig utrolig mange lekre kuler og annen juletrepynt. Vi fikk med oss korsang på torget og en pause på Vaffelhuset. Ungene fikk hver sin hund til å henge på juletreet, og jeg kjøpte et glitrende rådyr til treet i stua. Jeg tror kanskje det må bli en tur tilbake hit før jul, men jeg får se hva jeg rekker. Det er i hvertfall superkoselig på Hadeland Glassverk før jul – en tur hit anbefales virkelig!
Denne likte jeg! Her er det mer kaos enn kos, og mye å kjenne seg igjen i (spesielt om du har små barn/tenåringer nå). Denne er spesielt fin for alle som har (for) høye forventninger til julefeiringen (slik som meg.. kremt), for uansett hvor godt man planlegger, så blir det aldri helt som man ser for seg. Barn er barn, hund er hund, og ofte har folk i familien ulike oppfatninger av hvordan jula skal feires, og hva som skal foregå når. (Eksempel: når sønnen min heller vil game på selveste julaften enn å se Tre nøtter til Askepott med meg. Da har jeg jo lyst til å si at det IKKE ER LOV. Selv om jeg innerst inne skjønner hvorfor den dubbede klassikeren fra 1973 ikke går rett hjem hos dagens barn)
Nå prater jeg meg bort. Poenget er at jeg likte “Et siste trassig forsøk” av Kristine S. Henningsen godt, og anbefaler den til alle som vil lese en juleroman med færre klisjeer og høyere grad av realisme enn mange andre bøker innenfor sjangeren.
Gro Wick-Larsen er lei det meste førtiårene har å by på. Den framtidsløse salgsjobben i Sult Media. Gubben som har satt seg til foran TV-en. Tvillingsønnene Roald og Fridtjof – oppkalt etter de store oppdagerne – som ikke ser ut til å oppdage stort annet enn dataskjermen. Nå nærmer julen seg. Denne gangen skal de feire med svigerforeldrene på familiehytta «Kosebu». Gro gruer seg, men bestemmer seg for å gi det et siste, trassig forsøk: I år skal de ha en skikkelig Fanny og Alexander-jul! Hindringene står i kø under juledagene, med den belærende svigermoren, søsteren som er nyseparert og tvillingene som bare maser om dårlig dekning. Men så skjer det noe som ingen hadde regnet med, og som snur det meste på hodet. Et siste trassig forsøk er en julefarse med dypere undertoner – mer «feelreal» enn feelgood. En trøst for alle som har høye skuldre og enda høyere forventninger!
I går var det mandag, men ingen hvilken som helst mandag – det var nøyaktig to måneder til julaften. Da jeg jobbet sammen med min juleentusiastiske venninne Inger-Lise pleide vi å innkalle kollegaer til markering av denne dagen med gløgg, julekaker og julemusikk. (Mange ble glade, mange mente også vi var helt sprø i julenøtta). Siden jeg bare har vært i min nåværende jobb i noen måneder, tør jeg ikke ta førjulsgleden helt ut der i år (men bare vent til jula 2023 når jeg er blitt litt varmere i trøya!), derfor måtte det en alternativ markering til.
Og siden det føltes så lenge siden vi hadde markert 24. oktober skikkelig, var vi nødt til å gjøre det ordentlig i år. Derfor var vi, altså Inger-Lise og jeg, på Nationaltheatret, hvor vi så stykket Julemiddag som hadde premiere for noen dager siden. Dette er en julemiddag i en Stavangerfamilie som strekker seg over 100 år, og vi var enige om at det var et fascinerende stykke. Gjenkjennelige tidsbilder, sterke følelser, både latter og et par tårer, utrolig dyktige skuespillere, tradisjoner, forandring – og littegranne julestemning.
Julemiddag begynner i 1915. Vi er i et Stavanger som greier seg godt mens kontinentet er kastet ut i krig. Årsaken er enkel: Byen selger hermetikk, og mat på boks er etterspurt i krigerske tider.
Det er ikke bare krigen som setter sitt preg på den første julen. To år før har norske kvinner fått stemmerett, og elektrisiteten har kommet til Stavanger. Margrethe Munthe har introdusert en mer leken barneoppdragelse. Men først og fremst preges familien av relasjonene til hverandre. Vi følger dem videre gjennom andre verdenskrig, sosialdemokratiets inntog og oljealderen til i dag. (Hentet fra Nationaltheatret.no)
Anbefales absolutt om du er glad i å gå på teater! Før vi var på teater drakk vi julebrus og spiste skumnisser – en helt perfekt start på førjulstida. (Og på en mandag!!)
Juleteater: Jula 1905, med Birgitte Larsen og Nils Johnson. Foto: Erika Hebbert
For trettende(!) gang ønsker jeg velkommen til en ny førjul og en ny sesong av julebloggen. I dag er det 24. oktober, og for ekte julefreaks betyr det at det endelig er lov å glede seg til jul. Det er to måneder til julaften, og foreløpig mange deilige dager å bruke på juleforberedelser og julekos.
I fjor ble det litt dårlig med juleblogging. Jeg gikk på med friskt mot i oktober og gledet meg til alt som ikke ble noe av i jula 2020, bare for å få store deler av julegleden spolert av omikron og frykten for den. Gøye ting ble avlyst, og de siste 14 dagene før jul gikk med til å holde pusten mens jeg ventet på at noen skulle havne i karantene slik at vi ikke fikk feire jul sammen som planlagt. (Jeg husker godt reportasjene på TV fra rett før jul, hvor mor i huset stod på balkongen og fortalte om hvordan hun skulle feire jul alene på loftsstua mens resten av familien var sammen i etasjen under. Og jeg vet at det finnes mange som har det verre i verden enn at de må feire jul alene på loftsstua, altså… Men likkavæl!?)
Men – dette var i fjor! Nå ligger det en helt ny og ubrukt førjul foran oss. Hurra!! Håper du vil følge meg her de neste ukene, så lover jeg å by på masse julegreier av stort og smått her på bloggen. Og, kanskje er dette siste året med juleblogg – den er nemlig litt for liten for plattformen den bor på, og forsvinner trolig fordi den er for liten og smal. Kanskje er det en mening med det, siden kvinne (38) ikke klarer å slutte frivillig. Men litt trist er det jo. Så om du liker julebloggen, så er det beste du kan gjøre å kikke innom jevnlig, og om du legger igjen en liten kommentar, blir jeg superglad for det!
