Barna må selvfølgelig ha egne antrekk til jul. Og da tenker jeg ikke på festantrekkene som skal tvinges på for at de skal se presentable ut gjennom romjula. Nei, jeg tenker selvfølgelig på myke, behagelige, teite og søte nisseklær! Eller pepperkakeklær. Her er et knippe av årets utvalg. Så får vi se hva sønnen ender opp med. Jeg liker reinsdyrpysjamasen. Og nissefrakken. (Kommer til å funke som bare det etter kveldsbadet) Den pepperkakebøttehatten, derimot… Dette måtte sønnen ha på seg i fjor.
I dag er det bare syv uker til jul. Det går fort! Jeg har allerede såvidt begynt å tenke på hvordan i all verden jeg skal få tid til alt, men jeg tror jeg kjører samme strategi i år som i fjor – det jeg rekker, det rekker jeg – og det jeg ikke rekker får jeg gjøre neste jul.
Men den kommende uka har jeg en plan om å skaffe meg oversikt over hvor mange julegaver jeg har liggende (jeg pleier jo å kjøpe dem gjennom året, så greit med en opptelling før den virkelige julegavehandelen setter inn) og jeg har også lyst til å bake marvposteier. Det rekker jeg aldri – men siden de med fordel kan fryses, så tror jeg at jeg skal prøve meg på novemberbakst i år. Oppskrift og resultat kommer selvfølgelig.
Åhlens er en favoritt hos meg, så jeg måtte kikke litt mer på pressebildene deres. De har så mye fint! Den høye, hvite adventsstaken skulle jeg gjerne ha hatt. Den tror jeg hadde gjort seg godt i et av vinduene hos oss. Hm…
“Alle” leste denne boka i fjor, men ikke jeg. Men nå har jeg lest den. Og selv om det per definisjon ikke er en julebok, så bygges historien rundt julegavelistene til forfatterens demente mor, og derfor passer den godt å lese nå i førjulstida. Jeg likte boka godt, og anbefaler den herved videre. Julegavelistene blir en måte å nøste opp i et liv på, og vi blir kjent med forfatterens familie, både de sentrale skikkelsene, men også de mer diffuse, de som kanskje bare er tilstede på listene i noen få år. Boka fikk meg til å tenke at alle har en historie. Min bestefar bor på aldershjem – hva vet jeg egentlig om de andre som bor der? Jeg ser jo hva de er blitt redusert til nå, men hvem har de egentlig vært?
Jeg likte spesielt følgende passasje i boka:
“Det er ingen som vet at de opplever det lykkeligste øyeblikket i livet sitt, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo vært grusomt, hvis du som er ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden. At alt ble verre. Ikke sant?” (Cecilie Enger, Mors Gaver)
