Jeg leser et par juleromaner hvert år. Som regel blir jeg skuffet, fordi de er altfor forutsigbare, historien er tynn, og det er for mange klisjeer og platt språk. Men, Tre menn til Vilma, likte jeg skikkelig godt! Vilma er 35 år, jobber på Kulturskolen og bor alene i en arvet villa i Asker. Hun tror hun klarer seg fint alene (hun har lang erfaring), men plutselig dukker det opp noen mennesker som begynner å ta plass i livet hennes. Den ene er den døde faren, som hun ikke visste hun hadde, før han blir kjent for henne gjennom en bunke brev han har skrevet. De blir overlevert av en (kjekk) prest som plutselig står på døra med både dødsbudskap og brev, og jammen dukker det ikke opp både en obduksjonstekniker og et vidunderbarn og… En morsom og tidvis sår bok, som fint står seg, selv om det er en såkalt “juleroman”.
Boka har jeg fått som leseeksemplar fra Aschehoug.