“De første minuttene av Hot Frosty er egentlig som skapt for meg. En singel kvinne som bor alene i et dårlig stelt hus, som drar seg ut av senga på morgenkvisten, som pakker seg inn i tepper og får frostskader av gulvet på soverommet? Det er jo meg. Men istedenfor å relatere til filmens karakterer og budskap, er jeg forvirra. Veldig forvirra. Ikke bare lurer jeg på hvorfor denne filmen ble laget, eller hvordan manuset noen gang kom til innspillingsstadiet, men jeg fatter ikke HVEM den i det hele tatt er laget for. Kanskje jeg er litt yrkesskadet, men er ikke målgrupper en greie i filmindustrien også?

Det har definitivt blitt gjort mange Valg her. Filmskaperne (jeg bruker det ordet liberalt) lener seg på en kjent, men ikke kjær, oppskrift: minst mulig arbeid for mest mulig inntekt, oppnådd med det mest hjernedøde materialet ChatGPT kunne tenke ut for dem. Lacey Chabert (Gretchen i Mean Girls), hvordan endte du opp her? “Her” er et skjebnesvangert sted, konstruert ved å mikse glattbarbert hud med falsk juleglede, dårlig historiefortelling med falsk snø, og skoledanser med midtlivskrise. Mean Girls gjorde mer ut av jula enn dette. Hot Frosty er en barnefilm for godt voksne damer, og den spiller på kun én ting: den såkalte sexappealen til snømannen med dehydrerte abs. Her er det toppløshet, streaking og innuendo galore, men likevel er det den tammeste filmen jeg har sett på lenge. Sorry, men polert plastikk er ikke sexy. Jack (Dustin Milligan) er ikke Brendan Frasers George of the Jungle, men heller ingen Sam Claflin. Han er dessverre bare en liksom-mann med lav kroppsfettprosent og hjernen til et barn – the “born sexy yesterday” trope, men til fordel for en kvinne denne gangen. Og hvilken verden lever disse damene i, der bare synet av en veltrent mann i baris gjør at du kjører bilen i grøfta?! Har de ikke internett?! Glem snømagi og juleønsker, bring wifi til bygda!

Mye av handlingen dreier seg om klær (og å ha på seg så lite som mulig av det, for en smeltende snømann) og den sentrale konflikten i filmen frembringes av Jack’s innbrudd i en klesbutikk. Men som for å understreke tannløsheten, er alle karakterenes garderober (og hår og sminke…) som kopiert fra en hallmark-film fra 2013. Produsentene burde ansatt meg som stylist, for til og med jeg kunne gitt estetikken litt sårt trengt spice! Det må også nevnes at det er noe som revner inni meg hver gang jeg ser en scene der karakterene våkner opp i senga med perfekt sminke på. Når skal vi få lov til å være mennesker egentlig? Og hvorfor velger karakteren som konstant fryser å kle seg i kjole, tights og skinnjakke? Vet hun ikke hvor trendy vintage pelsjakker er nå? Eller tjukk, deilig hjemmestrikk? Vide bukser og lange ullkåper? Venninna di driver en bruktbutikk, jente! Hun gir deg sikkert rabatt.

Til å være en film som baserer seg på humor, er den ikke spesielt morsom. Den eneste gangen jeg kan huske å ha smilt gjennom 92 fulle minutter var under åpningsscenen der en snømannflosshatt blir overkjørt av en bil, fordi, vel, mood. Den hatten kan jeg hvert fall relatere til. Etter dette er det vel så å si ingen av vitsene som lander, og forsøkene er utdaterte, kjedelige og til tider smertefulle å se på. Jeg skjønner heller ikke helt poenget med den oversimplifiserte handlingen – dette burde vært et oxymoron, og hjertet mitt gråter fordi det ikke er det. Netflix’ forkjærlighet til “second screen” (film og TV som produseres med mentaliteten om at seerne først og fremst titter ned i mobilen) grenser mot ødeleggende. Enkle historier kan være verdt å fortelle, men ett sted går grensa og det var en mil før dette. Tenk at jeg er livredd for å sende inn egne tekster til publisering, når en av verdens største strømmetjenester velger å putte dette i produksjon!

Men det tristeste med filmen er vel at det faktisk finnes hint til en varmere (no pun intended) og dypere historie enn den som blir presentert. Hovedkarakteren, som jeg ikke husker navnet på, har nemlig en “mørk og trist fortid” som gjør at hun “aldri kan elske igjen”. Tror hun da. Men jeg kjøper aldri sorgen hennes over ektemannens død, og de overfladiske liksom-godhjertede relasjonene mellom folka i bygda setter spikeren i kista. Skuespillerne kan heller ikke redde det triste manuset, men jeg får ikke følelsen på at de egentlig prøver. Men selvfølgelig, når filmens utnevnte “hottie” (jeg er uenig) og filmens utnevnte “mindre pene comic relief politibetjent” (jeg er uenig) har bedre kjemi enn hottie og hovedkarakteren, da har vi et problem”